Det er noe spesielt å ta seg tid til å være nostalgisk.

Feiring av 40 år som firma er godt et tidspunkt for sånt, selv om det til og med for denne anledningen var umulig å samle alle fire fysisk på samme sted.

Brith Eliassen og Elisabeth Bøvold er som oftest å finne i Scandecs lokaler på Trollåsen, men Per Johnsbråten og Håkon Bjartveit?

Ingen vet hvor haren hopper.

- Når du jobber med idriftssettelse og kontroller av talevarsling er du mye ute, selv om det har blitt mer innetid på meg de siste årene, bemerker Per.

Han ser på Håkon: - Det er vanskeligere å finne deg. Jeg er ikke alltid sikker på om du er på et verft i Tyrkia eller på en flyplass i Nordland.

Per sikter til at Håkon er noe av en guru i norsk talevarsling. Til og med TOA, japansk hovedleverandør av høyttalere og talevarsling siden oppstarten betrakter ham som en.

Håkon har noen helt spesielle evner til å skape system av kaos. Det har nok smittet, for også sønnene David og Anders har funnet veien til Scandecs tekniske avdeling og det må være noe med å ha vokst opp med en pappa som alltid fikset de vanskeligste ting. De har tydelig arvet hans kreativitiet.

- Det morsomste var da David fikk et komplekst problem han måtte løse, forteller Håkon. 

Han humrer litt i barten. Det er ingen på Scandec som er i tvil om at han er stolt av sønnene, ei heller at han er litt av en historieforteller:

-  David ringte til TOA Europe og ble satt rundt til alle mulige avdelinger og mennesker. Til slutt ble han bedt om å ringe moderskipet i Japan. Der var det nye runder med "I will put you over to someone who might now!"

Til slutt fikk han beskjed fra en japaner som trodde han visste hvem som kunne hjelpe:

"I know a guy who probably can help you, but he is in Norway. His name is Håkon."

David svarte tørt tilbake:

"I have an idea who he is. He's my dad!"

Per begynte i Scandec i 1998, Brith i 1999.

Elisabeth slang seg med allerede sent på 1980-tallet, mens Håkon er nestor. I januar 2025 har han vært i Scandec i 40 år. 

Er det sånt man kaller en mannsalder?

Da Scandec offisielt fylte 40, den 6. juli i år, hadde de fire jobbet til sammen mer enn 125 år hos oss.

Et arbeidsår regnes til å være 1695 timer.

Sånn omtrentlig har de fire lagt ned 215 000 arbeidstimer i Scandecs tjeneste.

Det er bare å bøye seg i støvet!

Per ser på Håkon: - Herlighet så mye du har reist. Har du noen anelse om hvor mange arbeidsdager du har brukt på verft rundt omkring?

- Har ingen anelse! Håkon tenker etter: - Jeg har virkelig ingen anelse.

Håkon Bjartveit har idriftssatt mange båter på verft i Europa og Asia. - Tidligere var det oftere i Norge, men etter hvert ble det mer og mer reising til verft i Kina, Sør-Korea, Tyrkia, Spania og Portugal. 

Arbeidsmarkedet har endret seg og Norge er ikke den sjøfartskjempen vi en gangvar, men det er fortsatt en del verftsjobber i Norge. Scandec har blant annet jobbet med mange av de nyere hurtigruteskipene og Havilas Kystruten.

- Jeg er glad vi har blitt flere som deler på jobben, og reisinga. Den tar på! erkjenner Håkon.

Håkon mener selv han har installert talevarsling og kommunikasjonsanlegg på mellom 30 og 40 båter i 7 land de siste 15 årene. Sønnen Anders er sikker på at faren har glemt Tyskland i oppsummeringen over land han har jobbet i.

- Det mest spesielle må være da jeg stod oppe i krana på verftet i Busan i Sør-Korea en godværsdag og installerte TOA-systemer. Det var rart å se over til den nærmeste japanske øya. Jeg tror den heter Tsushima. Det er ikke 50 km over stredet.

Han ser ut vinduet som om han ser over til den japanske øya. - Og der stod jeg, en nordmann, og installerte japansk teknologi som hadde reist via Trollåsen og nesten tilbake. Det var vel ikke veldig bærekraftig, men sånn var det den gangen.

- Det har ikke alltid vært så enkelt å forstå hva japanerne mente. Husker du telefaksen vi fikk med instrukser?

Brith ser på Håkon.

- Åååå. Ja, den ja. "You have to mount the black lack blacket first."

Håkon siterer fra faksen.

- Vi fant ut hva de mente.

Bilder   •   1. Bildet av Per med skrujernet har blitt flittig brukt i markedssammenheng de siste årene   •   2. Elisabeth er for anledningen sykepleier når sykevarslingsanlegg skal markedsføres (2005)   •   3. Brith på personaltur til Berlin (2014)   •   4. Det kan være varmt når arbeidsforholdene er trange. Håkon forsøker å holde hodet kaldt.

- Jeg tenker på da vi jobba med The World oppe på Fosen Mekaniske. Vi begynte da det bare var et jernskrog og jobba så lenge at det var såvidt vi ikke ble med ut fra dokk.

Per prøver å telle: - Jeg tror vi havna på 6 fullstappa rack og 4000 høyttalere i alle formater og til alle typer bruk.

- Den skuta var så svær, bryter Håkon inn. - 196 meter. Vi var ferdig med det i 2002, Siste in-tuning var faktisk etter det var sjøsatt.

Brith ler. - Det der husker jeg godt. Rackene ble bygget nede på teknisk og kinolyden ble satt opp for sjekk der nede. Det blafret i buksene når vi gikk forbi døra til teknisk.

Den høye lyden fikk midlertidige konsekvenser.

- Jeg stakk dessverre huet inn og hørte ikke hva noen sa til meg den neste uka! 

- Noen ganger kunne det være litt galskap i installasjonen, skyter Per inn. På Color stadion i Ålesund loddet jeg kontakter i en koblingsboks rett bak målet, mens Ålesund FK trente på frispark. Det var litt skummelt hver gang de bomma og ballen smalt i betongveggen rett ved siden av meg.

Scandec har installert et stort antall lydanlegg på norske fotballbaner, både på Ullevål og mange av stadionene i de øverste divisjonene.

- Det var spesielle tider da vi jobba med "The World". Vi hadde akkurat flyttet til Trollåsen og hadde et hav av plass, følte vi. 

Per smiler. 

- På Sofiemyr var Scandecs tekniske avdeling hele 3 mennesker og det var nesten så vi måtte ut for å snu oss. Det var tre arbeidsbenker og det var ikke bare enkelt, så Trollåsen var jo rene ballsalen i forhold.

- Jeg mener du kom fra Nationaltheatret? spør Håkon retorisk.

- Det stemmer, og da jeg kom til Scandec var en av de første jobbene mine å prosjektere talevarslinga til min tidligere arbeidsgiver.

- Vi var så små! smiler Elisabeth erkjennende. 

- Vi dro på hyttetur med hele firmaet og alle hadde med seg følge. Det holdt med en enkel hytte.

Flytting til Trollåsveien 6 i 2000 skapte nok plass for egen resepsjon, noe et etablert selskap måtte ha. Resepsjonen var betjent fram til Scandecs lokaler ble bygget om i 2020, mens den første Covid-bølgen pågikk.

Elisabeth ler mye. Det er ikke en høy, prangende latter.

- Det er ikke ofte jeg har sett henne sur, og vi har delt kontor i over 25 år, smiler Brith.

Det er mye som er annerledes. Også de to på Økonomi har måttet tilpasse seg nye og mer effektive løsninger.

- Du vet, i dag har vi jo EHF-faktura og transaksjoner mot utlandet går også mye enklere, sier Elisabeth, og kommer med en perle av en historie:

- Scandecs bankforbindelse på 90-tallet var en DNB-filial i Drøbak og ikke alle der var like drevne i internasjonale transaksjoner.

For å kunne handle varer hos utenlandske produsenter, måtte man åpne en Remburs i banken, eller en "Letter of Credit" som det forklarende heter på engelsk. Rembursen ble så fakset til leverandøren som en betalingsforpliktelse.

- Så jeg ringte filialen i Drøbak og en ung medarbeider fikk beskjed om at jeg ville ha tak i en Remburs. Hun bad meg vente og jeg ventet vel i over ti minutter før hun kom tilbake og forsiktig fortalte at Remburs nok hadde sluttet for lenge siden.

Brith kommer med enda en: - Det var vel enda mer spesielt med ham som kom med bæreposen!

En bærepose med hva?

På slutten av 90-tallet var det en kunde som skyldte en del penger, og som hadde fått noen påminnelser. Han troppet til slutt opp på Scandecs kontor med en handlepose av plast, fylt til randen med sedler. 

Beløpet var akkurat!

Det var ikke alltid like enkelt å være Scandec heller.

Etablering av et firma som trenger mennesker og et lager av fysiske produkter trenger midler som garanti og etter at bankkrisen inntraff i 1987...

- Var det Black Monday det het? spør Elisabeth.

...var markedet svakt og i en overgangsfase gikk japanske TOA inn på eiersiden i Scandec, som dermed overlevde kriseårene. Gründerne eide fortsatt majoriteten, men TOAs kapital var i noen år til uvurderlig hjelp.

Kjell Haukelidsæter og Knut Børke representerer Norge i knallhard landskamp under en TOA-konferanse i Berlin i 2006.

TOA var Scandecs første utenlandske leverandør av lydutstyr og har vært med Scandec fra sent i 1984 og de er fortsatt en av våre viktigste produsenter.

Det første store prosjektet var på våren i 1985, da det enorme praktbygget til IBM var under oppføring på Rosenholm.

Bygget er tegnet av arkitekt Geir Grung, er på 43 000 kvadratmeter og er i dag et stort kontorkompleks som går under navnet Rosenholm Campus.

- Her skulle vi montere over 600 høyttalere i et talevarslingsanlegg, forteller Håkon.

- På alle høyttalerne måtte frontene skrus av for å bli lakkert. Hver front hadde 4 skruer og jeg stod med stjerneskrujern og jobbet.

Det er tydelig at det er noen minner som, til tross for at de peker nesten 40 år tilbake, virker nære, for han tar rundt håndleddene når han fortsetter:

- Etter å ha skrudd av frontene på 150 høyttalere hadde jeg pådratt meg senebetennelse og bad om å få lov til å kjøpe en slik nymotens batteridrill.

- Fikk du det da? Det er Brith som spør.

- Ja, det var en sjøgrønn Bosch-drill, og det var 'aller nådigst'!

Tvilen om hvorvidt ny teknologi var kommet for å bli, har 'rundet noen hjørner' i løpet av 40 år. Aldri har vel uenighet om nymotens teknologi vært større en da man begynte med internett og e-post midt på 90-tallet. Elisabeth forteller:

- Sjefene var ikke helt sikre på om dette var noe som var kommet for å bli, så i to år hadde vi en e-postadresse på Scandec og vi hadde en pc på deling.

Håkon tenker høyt:

- Akkurat det med e-post har økt krav til svartid noe enormt. Før e-posten ble tatt i bruk, hadde vi hver vår posthylle. Der kom henvendelsene inn og vi svarte pr brev i løpet av en ukes tid. Hadde vi seks forespørsler på en uke, hadde vi enormt mye å gjøre.

-Stakkars Kari! skyter Elisabeth inn og mener en tidligere kollega. - Kari hadde ansvar for lageret. Hun førte hvert produktnummer på et kartotekkort. Kom det varer inn på lager, ble det ført inn hvor stor den nye beholdningen var - med penn - og på samme måte førte hun ut hver eneste ordre på alle relevante produktkort. 

Logistikk var en hel-analog øvelse som krevde nøyaktighet.

De første månedene etter oppstarten 6. juli 1984 var Scandec alt annet enn et teknologiselskap.

Eller var vi egentlig det?

Først må vi analysere "abbreviasjonen" SCANDEC.

Scandinavian Environmental Control.

Det var det opprinnelige, og man kunne fort ta firmanavnet for å representere alt fra skadedyrsbekjempelse til tidlig miljøkamp. Det var det ikke.

Scandecs første produkt var antistatiske servietter, som absolutt hadde noe med teknologi å gjøre.

"Jeg har fortsatt 50 sånne i skapet, om noen trenger," smiler Håkon.

"Dette var nålefiltens høyalder. Med gummisåler på vegg-til-vegg-teppe-dekket kontorgulv var den en statisk felle for ny teknologi. Når en medarbeider kanskje 'subbet' lett bortover gulvet og så tok i den nye datamaskinen, så smalt det litt for ofte og de antistatiske serviettene reduserte den statiske energien i maskinene "uskadelig for antireflekshinnen på dataskjermen".

Spesialservietter var billigere enn å måtte kjøpe nye datamaskiner.

Mye har forandret seg, men hva er den største forskjellen?

Igjen er det Håkon som svarer:

- Da jeg begynte i 1985 var loddebolten mitt viktigste arbeidsredskap. I dag er det laptopen!

Tekst: Lars Persen